Sløefiske var en vanlig fiskemetode i gammel tid. Det er mange år siden dette ble forbudt, men i Fryosen ved utløpet av Furusjøen er det fortsatt mulig å se restene av et slikt fangstanlegg. Ifølge tingboka for Nord-Gudbrandsdalen fra 1671, var dette anlegget i bruk allerede på 1600-tallet. På 1930-tallet ble det gjort en undersøkelse som viste at Oppland var det fylket som hadde flest registrerte sløer.
Seniorforsker Trygve Hesthagen ved Norsk institutt for naturforskning har gjort et omfattende arbeid med å samle inn opplysninger om sløefiske i tidligere Oppland fylke. Dette arbeidet resulterte i to bøker med tittelen “Sløefiske i Oppland – ein vanlig fiskemåte i gammal tid”. Vår omtale av dette fisket er i hovedsak basert på disse bøkene.
Det er ulike forklaringer på hva ordet sløe eller sleo betyr.
En mulig forklaring kan være at dette ble brukt om fiskemåter, som beskriver ei slå eller et stengsel som gjorde at fisken ble stengt inne.Trygve Hesthagen mener at ut fra fangstprinsippet for sløer, virker denne forklaringen som den mest naturlige.
Faststående redskap
Sløer er ett av redskapene i en stor og variert gruppe med fiskeredskap der fisken ble stengt inne. I dag omtales sløer som faststående og selvfiskende redskap som ble satt ut i elver og bekker. Fangstmetoden gikk ut på at fisken ble fanget i en kasse eller på en rist laget av trestokker. Dette foregikk da fisken var på vei nedstrøms etter gytingen om høsten.
Kassene ble som oftest plassert nedenfor et lite fall i elva eller på steder med god fart i vannføringen. Det var viktig at mest mulig av vannet ble ledet inn på sløa. Derfor ble det også bygd trakteformede eller vifteformede steinmurer på oversiden av sløene for at mest mulig fisk skulle komme inn i kassen når den kom med strømmen.
Slike sløegarder kunne stenge det meste av et elveløp. Men det måtte alltid være fri passasje enten på den ene eller på begge sider av elva, slik at fisk også kunne komme oppover i elva. I noen elver ble sløene satt opp i egne løp. Det forekom også at det ble bygd trerenner fra hovedstrømmen og inn på sløa. Det kunne også være et problem at det ble stjålet fisk som var fanget. Derfor ble enkelte kasser utstyrt med lås eller det ble bygd egne hus av stein eller tømmer.
Fra førhistorisk tid
Sløer var mye brukt i eldre tid, trolig så langt tilbake som i førhistorisk tid. Diplomatarium Norvegicum er en omfangsrik og viktig kildesamling som inneholder brev fra de eldste tider og fram til år 1570. Her finnes de første kildene om bruk av sløer i Valdres og Gudbrandsdalen. De første kildene som omtaler sløer går tilbake til 1300 og 1400-tallet.
I 2013 og 2014 ble det utført arkeologiske undersøkelser ved Tesse i Lom kommune. Tesse er kjent som et meget godt ørretvann også i vår tid. Tesse er regulert og blir nedtappa over 11 meter gjennom vinteren. Tidligere er det gjort funn av boplasser fra steinalderen og fiskeredskap som viste at det hadde vært stor aktivitet.
I reguleringssonen ble det funnet store mengder bevart treverk og totalt ble det registrert 40 sløer. Ved tidligere undersøkelser i 1977 ble det funnet ei sløe fra tidlig på 1600-tallet. Dette skal være den eldste kjente sløa her i landet og den har stått i elva Smådøla.
Fiske i Fryosen
I Nord-Fron er det registrert spor etter denne fangstredskapen på fem steder. I Fryosen skal det ha vært omfattende fiske. Også ved utløpet av Flakken er det funnet spor etter sløer. De andre stedene er i utløpselva fra Øyangen, ved Sikkilsdalsvatnet og Flekkvatnet.
Det som er omtalt i tingboka om sløefisket i Fryosen på 1600-tallet gjaldt den særskilte fiskeretten som garden Forbrigd hadde i Furusjøen. Esten Forbrigd gjorde forlik med andre bønder i Kvam. Han skulle ha retten til sløa i tre netter og deretter kunne andre i bygda benytte seg av fiskeredskapen.
På den tida kunne alle bønder i Kvam drive fiske i Furusjøen. Det var ei ordning som hadde vært i hevd ei stund. De slapp derfor å betale fiskeskatt, men Furusjøen ble innført som eiendom under garden Forbrigd.
Sløeanlegget med ulike sløegarder i Fryosen lå 100-150 meter nedenfor utløpet av Furusjøen. Renna er omtrent 50 meter lang og det er brukt stokker med tverrmål på 20-25 centimeter. Slik ble det et solid byggverk. Ovenfor hovedrenna er det bygd en vifteformet gard opp mot osen. Det er også spor etter flere sløegarder lenger nede i elva. Det er flere tømmerstokker og nedrasa sløegarder både i hovedløpet i elva og i flere sideløp. Mye tyder på at det har vært flere slike anlegg i dette området.
Godt fiske
Det er ikke kjent hvordan fisket i Fryosen utviklet seg fra 1600-tallet. Men det var ikke sløer der på midten av 1800-tallet. Da ble nemlig en del bønder i Kvam enige om å gjøre tiltak slik at fisket i Furusjøen ikke skulle bli ødelagt. Men det er grunn til å tro at sløefisket ble startet opp igjen noen år senere.
Furusjøen var i eldre tid et svært godt fiskevatn. Men på 1870-tallet ble det satt ut røye og det førte til at ørretbestanden ble sterkt redusert. Røya tok helt overhånd og forekomsten av ørret ble så liten at fisket ikke lenger fikk noen økonomisk betydning.
Dette førte til at sløefisket etter ørret i Fryosen etter hvert ble avviklet.
Begrensning og forbud
I Nord-Fron ble det i 1865 innført en begrensning av sløefisket i en periode om høsten. Året etter ble denne høstfredningen gjort gjeldende fra 30. august til 31. oktober. I vann med felles grense til Gausdal ble sløefisket forbudt. Men forbudet gjaldt ikke private vann og i Fryosen.
I 1904 ble det totalforbud mot sløer i hele Nord-Fron, men det ble gjort unntak for Lågen og private vann.
I 1909 ble det bestemt at forbudet skulle gjelde til 1914, med samme avgrensning som tidligere.
I 1919 ble forbudet stadfestet på nytt. I tillegg ble alt fisket stengt fra 5. september til 31.oktober. Men ikke i Fryosen.
I 1929 ble det fastsatt fiskeregler for vann og elver i “Espedalens forhenværende statsallmenning i Nord-Fron og Sør-Fron herreder” og her ble det forbudt å bruke sløer.
I 1934 og 1938 ble det forbudt hele Nord-Fron med unntak av Lågen.
Faste sløer
De faste sløene hadde et tverrstykke øverst som ble kalt dørstokk. For å hindre at fisken falt av sløegrinda, var det festet stokker eller bord på sidene. Både stokkene og veggene var festet til dørstokken. I Lom ble denne tverrstokken omtalt som “huguøket”. I de eldste sløene var stokkene festet til tverrstokken med treplugger.
I sløer uten kasse ble fisken liggende mot tverrstokken i nedkant. Dette var tørt materiale og det gjorde at fisken døde etter kort tid. Denne typen ble derfor kalt tørrsløe. Rammene og kassene var i hovedsak bygd av tømmer eller plank. I Vågå er det funnet rester av ei sløekasse fra 1800-tallet og den var mura av stein. Det har også vært brukt sløekasser av betong.
Navn og virkemåte
Sløer ble omtalt på ulike måter rundt om i landet. Det var også ulik uttale i forskjellige bygder i Gudbrandsdalen. I Lesja sa de sleu. I Lom, Skjåk og Vågå sa de ei sleo og sleone i flertall. I Kvikne i Nord-Fron brukte de sliu og sliune i flertall.
Sløene ble vanligvis laget som ei kasse med langsgående stokker, slik at gulvet så ut som ei grind. Det var flere ulike typer. Johan Hageløkken i Øyer fortalte om tre typer. Det var hussløer, kassesløer og stokksløer uten at det er kjent hvordan disse var bygd. I Hardanger har lokalhistoriker Hallvor O. Opedal omtalt to typer, kippesløer og faste sløer.
Kippesløene var enkle, satt sammen av stokker som lå ved siden av hverandre langs elvestrømmen og med de tykkeste endene på stokkene nedlesset i stein. Stokkene i toppenden kunne være lagt på land dersom sløene var plassert helt i strandkanten. Der var de lastet ned med torv og stein for at de skulle ligge på plass. Nederst lå stokkene løse slik at de kunne legges med den avstanden som var ønskelig.
Stokkene i sløegrinda ble lagt med bare noen få centimeters avstand. På den måten kunne de fange den største fisken, mens vann, lauv, rusk og rask og småfisk ble ført vekk med vannet og ut igjen i elva.
Sløegrinda lå med et naturlig fall nedover. Når fisken ble liggende på stokkene, slo den med spolen og gled dermed lenger og lenger inn på grinda. Den ble enten liggende mot en tverrstokk nederst i sløa eller ble ført ned i ei kasse. Disse fangstkassene eller kummene stod delvis under vann. Dermed kunne fisken holde seg levende over lengre tid uten at det var behov for daglig tilsyn.