Ta turen til Gullgruva for å se hvor Håkon Rustom var sikker på at det var gullforekomster.
Håkon Rustom (1884-1970) ble født på Kirketeigen i Kvam. Fram til han var 25 år arbeidet han på ulike anlegg, blant annet på jernbaneanlegget over Hadelandsåsen og på Bergensbanen, Valdresbanen og Dovrebanen. I 1911 tok han over gardsbruket Rustom.
Det meste av livet var han svært interessert i mineraler og steinsorter. Da han var i midten av 20-årene oppdaget han at han kunne påvise vann med klufta. Men evnene gikk lenger. Han kunne også påvise metaller. Til og med når han satt inne i bilen, gjorde klufta utslag og pekte oppover.
I januar i 1930 kunne avisa Laagen fortelle at det var funnet gull i fjellet i Kvam. Meldingen hadde et aldri så lite preg av sensasjon med topp plassering på første side.
“Fra Nord-Fron skrives til Laagen: En mann fra Kvam, H. Rustom, har i den senere tid drevet undersøkelser i Kvamsfjella om de kunde inneholde noe av verdi. Han er nu kommet til det resultat at der finnes edle metaller der”.
Dette var første gang nyheten ble offentlig kjent. Dagen etter ble dette omtalt som en oppsiktsvekkende meddelelse. Men avisen kunne også fortelle at det var delte meninger om funnet i “de lærdes leir” og at metallet ble nevnt med forskjellige navn.
– Selv tror finneren helst det er platina, kunne avisen fortelle etter at en av medarbeiderne hadde hatt en samtale med finneren, Håkon Rustom.
Litt utpå sommeren i 1930 ble funnene omtalt på nytt i Laagen med spørsmål om det hadde vært noen interesse for det han hadde funnet.
– Å nei, svarte Rustom.
– Det er til liten nytte å si noe og skrive noe om dette. Hadde det vært en blårev eller en sølvrev jeg var i besittelse av, ville det vært noe annet, noe av interesse. Men når våre professorer bedømmer det verdiløst, hjelper det lite hva en gudbrandsdøl kan bevise.
Han drev med undersøkelser flere steder på Kvamsfjellet, blant annet ved det som nå omtales som Gullgruva og som Kvamsfjellet Vel har skiltet som et turmål. Han gjorde også undersøkelser ved Klevstadlykkja der han kjøpte seter for 320 kroner i 1939.
Men det var ikke bare på fjellet han holdt på. Han hadde flere skjerp i Kvam og sør for Sjoa. Etter avisomtalen i 1930 ble det godt kjent at denne karen, med de spesielle evnene til å finne både vann og metaller, aldri var i tvil om at det er store verdier på Kvamsfjellet.
Forskjellige svar
Allerede i 1928 sendte han prøver fra området til analyse ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim.
I forbindelse med en større avisartikkel i 1952 om Håkon Rustom viste han fram svaret han fikk fra Trondheim:
“Prøvene er vanlige krystallinske skiferbergarter, også førende litt kvarts. Som vanlig ved denne slags bergarter er en minimal kvantitet svovelkis til stede. Dessuten fører de litt lys glimmer som muligens kan ha foranlediget vedkommende til å tro at det har vært ertsmineraler til stede”
Prøvene kom i retur og ble sendt til Heidenrich laboratorium i 1929. De skrev at analysen viser 1,3 gram gull per tonn.
En prøve sendt til University of Minnesota i 1931 viste 0,03 ounce per tonn. (1 ounce er 28,3 gram). Rustom kunne fortelle at den spesifikke vekten for fjell er 3, altså tre tonn per kubikkmeter. Ifølge den amerikanske analysen betyr det 6 gram gull per kubikkmeter og ifølge Rustom var halvparten av dette regnet for å gi lønnsom drift i amerikanske gruver.
Gjennom årene sendte han prøver fra sine metallganger til nær sagt alle verdenshjørner og fikk ulike svar. De var både positive og negative.
Norske, tyske og amerikanske fagfolk uttalte seg. Resultatene var forskjellig, men de fleste viste gull og sølvinnhold. Opptil 11 gram gull per tonn. Og sølv, platina, osmium, iridium, svovel og aluminium. Rustom holdt på sitt uansett svar. Han mente at det er milliarder av tonn med edle metaller i forekomstene som går øst-vest i flere kilometer i fjellet.
– Man kan slå fast at han ikke farer med bare tull. I så fall måtte mange flere være delaktige i dette tullet. Det er nemlig ikke bare negative svar som er kommet inn og i de papirer som Rustom har, slår det en hvor lite undersøkelsesresultatene samsvarer. Det er neppe noen som er redd for at Rustoms funn skal være så store at det edle metallets verdi skal synke. Men det er som om de skriftlærde på området ikke ønsker å få saken undersøkt, skrev signaturen Joppe i Gudbrandsdølen i 1952.
Rikdommer i dalens fjell
– Hvilket omfang mener De funnene i Kvamskjølen har, var spørsmålet Rustom fikk i et intervju i 1959.
Da hadde han holdt på 30 år og etter egne notater brukt 8.000 kroner for å skape interesse for de funnene han hadde gjort.
– Gangen går over hele kjølen. Dybden av gangen kan jeg ikke si, men bredden kan jeg bestemme. Vi har skåret av gangen på to steder og der er det gull og platina. Hittil har det ikke vært annet enn klebersteindrift i disse fjellene, men der det er kleber er det ofte også andre mineraler, var svaret.
Omtrent på samme tida skrev han et leserinnlegg i avisa Dagningen om “Rikdommer i dalens fjell”
– Etter 30 års arbeide med disse ting tør jeg trygt si at vi har ganger som inneholder milliarder av tonn som fører gull, sølv og kobber. I Uppnosa i Skjåk går det en sølvåre som strekker seg over hele åsen og har en bredde på 14-15 meter. Jo, vi har muligheter for storindustri i Gudbrandsdalen, selv om professor Goldsmith i sin tid uttalte at det er ikke mer gull i Gudbrandsdalen enn under gulvet i Universitetet, skrev Rustom.
Født i ei steinrøys
Han vokste opp på Kirketeigen i Kvam. Selv sa han at han var født i ei steinrøys ved Kvamsåa og at det var i steinrøysene han hadde slitt helt til han giftet seg til Rustom.
Fram til han var 25 år arbeidet han ved forskjellige anlegg. Han var blant annet med på å bygge jernbane over Hadelandsåsen og var også med på anlegg på Bergensbanen, Valdresbanen og Dovrebanen.
I 1907 giftet han seg med Anne Skurengslien og de fikk fire barn. I 1911 tok han over gardsbruket Rustom etter svigermoren Berte.
Gjennom hele livet var han svært interessert i mineraler og han fikk etter hvert stor kunnskap om forskjellige bergarter. Evnen til å finne edle metaller var nærmest en gudegitt gave som begynte med at han gikk med klufta og fant vannårer.
Klufta – kanskje mer kjent som ønskekvist – er en y-formet kvist eller metalltråd som skal hjelpe brukeren til å finne noe som er skjult for våre vanlige sanser. Det er utbredt tro på at dette virker, men det er sparsomt med vitenskapelig dokumentasjon av virkningene.
Men Håkon Rustom tok visstnok aldri feil. Der det var vann, like sikkert slo klufta opp. Han var så sikker at folk bare kunne grave på hans risiko og det ble visstnok aldri aktuelt med noen erstatning.
Han oppdaget også at evnene strakk seg lenger. Han kunne påvise metaller. Da slo klufta ned og det var så sterke utslag at selv om han satt i bil, så var virkningen like kraftig.
Folk i hele dalen ville ha tak i ham for å få hjelp av hans overnaturlige evner. I Mårådalen i Skjåk hjalp han til med å finne igjen gruva til Forbergs-Ola som trolig er den eneste som har livnært seg på gullgraving her i distriktet. Rustom omtalte Skjåk som Gudbrandsdalens Alaska.
Urokkelig tro
På 80-års dagen skrev Gudbrandsdølen om jubilantens sterke tro og vilje:
“Hadde vi alle den samme urokkelige tro og seige vilje til å gå inn for det vi arbeider med, kunne det blitt utrettet store ting. Han har gjort sine egne prøver. Han har søkt etter kunnskap om slike ting, men for den ulærde mann var det alltid vanskelig å vinne fram med slikt. Men det tror vi at vi kan si at det snaut nok finnes noen ulærde her i dalen – kanskje ikke lærde heller, som har så mye detaljkunnskap om bergarter og metaller som Håkon Rustom”.
I forkant av denne 80-års dagen den 22. januar i 1964 hadde han rykket inn en notis om at det slett ikke skulle være noen feiring:
“Denne umyndige å ulerde gamle skråtten ska intæ ha någå kalas den 25/1. E reise mæ bussa tile om mårgån å kjem inte himat før e æ over 80”
Da han dro på busstur, var det tydelig at skribentene i Gudbrandsdølen hadde mistanke om hva han kom til å være opptatt av.
– Ja, kanskje er det en eller annen bergnabb med merkelig sammensetning han er ute for å ta enda en titt på, denne dagens også, skrev de om jubilanten.
Ingen tok sjansen
Nær 40 år etter at Laagen første gang kunne fortelle om gullfunnet, ble Håkon Rustom avbildet i Gudbrandsdølen med kluft og steinprøver fra Kvamskjølen. Da hadde han gravd etter edle metaller i store deler av livet. Han syntes det var ille at ingen, heller ikke lokale myndigheter i Fron, ville bidra til at verdiene som han visste lå der, kunne omsettes til storstilt gruvedrift og tallrike arbeidsplasser. Det kom aldri så langt at noen tok sjansen på å sette i gang.
– Folk har bare ledd av meg og tatt meg for en raring. Jeg er aldri blitt tatt alvorlig, selv om jeg har beviser fra eksperter og laboratorier både i Sverige og USA at forekomstene er mer drivverdige enn mange av gruvene i Amerika, kunne han fortelle i en artikkel i august 1969.
Men han var gruvearbeider på Kvamsfjellet i løpet av sitt yrkesliv, men det var i klebergruva ved Haugsetra.
Kleberproduksjonen i Kvam kom nemlig i gang i 1931. Sverre Sætre og Reidar Smestad hadde erfaring fra klebermølla på Lalm og satte i gang med gruvedrift på Haugsetra der det også tidligere hadde vært utvunnet kleber til kokekar, ovner og skorsteiner.
På det meste hadde bedriften 40 fast ansatte og i perioder kunne 50-60 karer være engasjert for å kjøre kleberlass med hest ned til bygda.
- juni 1970 døde Håkon Rustom. Han sovnet stille inn troen på sin Frelser, vel 86 år gammel, som det stod i dødsannonsen.
Ryktene gikk
10 år etterpå ville en annen kjent kvamvær, Hans Ruststuen, komme med en avsløring. Han er bestefar til den nåværende driveren av Rustuggusetra.
– Jeg kan vel slippe nyheten nå, sa han til journalist Torbjørn Mathisen i Gudbrandsdølen og hadde et lurt glimt i øyet.
– Nå har jeg passert 88 år og kan vel verken bli gruvekaptein eller millionær. Det er gull i Kolloen, skal jeg si deg. Og her har det vært skjerpet en gang i tiden og skal en tro litt på det ryktene fortalte, ble det funnet drivverdige årer her, av gull. Det kunne vært noe for en fattig repp som Kolloen, for her er det ikke så mye ressurser ellers, fortalte han.
Han husket godt at folk snakket om dette mens han var ung og at dette hadde et hemmelighetens slør over seg. Folk var på mange måter forventningsfulle og det ble sagt at det var drivverdige gullårer både nede i bygda og på fjellet. En av dem som ofte ble nevnt var Håkon Rustom.
– Jeg er vel snart den eneste gjenlevende som i en menneskealder har visst om dette. Men jeg har heller ikke snakket så mye om det. Kanskje har jeg hatt en hemmelig drøm om å finne store skatter, sa Ruststuen og skrattet.
Men han var ganske sikker på at det ikke var helt ubegrunnede rykter som gikk i bygda en gang i tiden.
Juleomtale i Dølabladet
Håkon Rustom fikk mye avisomtale gjennom alle år.
Et av de mer fornøyelige intervjuene stod i Dølabladet. Bladet ble utgitt på Otta fra 1946 til 1950 og hadde undertittelen “Lokalblad for Gudbrandsdalen”.
Like før jul i 1947 kom Håkon Rustom innom redaksjonen og det ble mye prat om gull, sølv og edle metaller.
“Håkon Rustom frå Kvam har gjesta oss. Og han er ikkje tomhendt. Han tek opp or lommene sine underlege små og store ting, som han legg på bordet vårt og ser mystisk ut.
– Du veit ikkje kva detta er for noko lell?
– Nei, det er ikkje godt å veta.
– Det er sølv frå Sel
– S……ølv frå??
– Ja, nettopp, sølv frå Sel.
Vi må ta det i handa og sjå på det, og det er med høgtid vi tek sølv frå Sel i handa vår.
Men Rustom har meir.
– Her er kopar og gull frå Heidal.
– Du må være ein rein trollmann du som kan reise rundt i bygdene og fiske edle metall ut or svarte jorda.
– Her er det enda meir, seier Rustom og legg fram noko som ser ut til å ha vore i varmen.
– Det er smelta i denne dag, så det skulle nå vera ferskt nok.
– Forunderleg.
– Forunderleg? Langt ifrå, det er slett ikkje det minste forunderleg. Her er meir enn vi veit i jord og i berg, berre vi har evna til å finne det.
– Men korleis kan du greie å finne alt dette?
– Det vil eg ikkje fortelja.
Han fortel likevel at han ikkje er nokon ny mann i kunsta. Han har grave og minert i mange år på Kvamskjølen og funne gangar med forunderleg metall i, til dømes gull.
– Du seier ikkje gull?
– Akkurat gull seier eg, på tri meter fast fjell. Det hjelper ikkje kva professor Vogt seier, for gull er det. Eg sende prøver til Heideriks laboratorium i Oslo eg, og dei forstod at det var gull, og det gjorde universitetet i Minneapolis au.
– Men da kan du snart grava deg grunnrik på Kvamskjølen? For det er nå vel ikkje anna enn gull som vantar nokon av oss?
– Hm… det er ikkje så greit da, ser du, for det er denne prosenten som er for liten for slike metodar.
– Kva slags metodar?
– Som vi bruker, for det seier bergmeisteren. Men så har eg tala med ein amerikaner som hadde arbeidd i ei gruve i fast fjell. Han sa at der dreiv dei med slik prosent som eg har. For dei har smelteomn og det er noko anna enn det dei brukar her. I Amerika seier dei det au at det er ikkje noko å rette seg etter på tri meter, for slik oppi dagen som på tri meter er det ikkje sætande. Nei, ner ein skal finne gull så det monar, da må ein på djupna, djupt ned i berget må ein da, for der ligg tyngda, sier amerikanarene.
– Men da skal vel du au på djupna i Kvamskjølen?
– Eg har kosta så mye på dette at eg er vorten ein fattig mann. Men det leitar på å tenkje på metallgangen og ikkje få ta i han au.
– Men er du sikker på at det er nokon gang?
– Sikker? Ja, eg skal fortelja deg at eg er sikker. Eg har ikkje skore han tvert av ti gonger minders. Kva seier Kongsberg, trur du? Gull, sølv og litt kopar, sier Kongsberg og dei skulle vel ha litt greie på slikt som er i bergom.
– Tenk gull, sølv og kopar….
– Å, det er meir. Men det vil eg helst ikkje nemne.
– Jau, nemn det.
– Det er platinamalm. Men slikt må ein ikkje seia. Det står visst i lova at platina ikkje fins i Noreg og da er det greitt at det er sant. Og gull i Gudbrandsdalen må ein endelige ikke finne. Må nå går eg og ventar på å få høyre i radio at dei har funne gullgangar i Nord-Noreg. For det var visst nordover ei stroe med geologer i sommar og leita. Og dei har vel lov til å finne både det eine og det andre. Men det skal eg fortelje dei geologiske professorane at her er det platinamalm og den som god er. Det er nok både osmium og iridium i han, det skal eg helse dykk på.
– Kva var det dei heitte?
– Osmium og iridium. Det er dei dyraste stoff som finst nest etter radium. Dei har stått si prøve heilt borti Kolorado.
– Du skal ikkje leggje i veg med stordrift?
– Det seier seg sjølv når ingen vil kjøpe. Men eg kan gjera som han Forberg-Ola frå Skjåk. Han drog malmen på ein kjelke til Falum i Sverige og selde han der. For i Noreg er det ingen som bryr seg om bergverksdrift og dyre metall i fjellom. Ikkje har eg råka nokon. Dei har heller gjort narr av meg.
– Kjenner du andre metallårer her i dalen?
– Jøss. Vi har jernmalmgangar på båe sider åt Lågen fire kilometer frå Sjoa stasjon. 40 prosent jern. I Heidal fins det både gull og kopparmalm og eit stykke synnafor Otta er det ein stor sølvgang. Ellers har eg høyrt gjete sølv i Oppnosa i Skjåk. Men eg har ikkje gått over det fjellet ennå, og da kan eg ikkje seia det helt sikkert. Men er det ein sølvgang, så kan han finnast dersom nokon bryr seg om det.
– Men du kunne vel ta deg ein tur til Skjåk og sjå etter?
– Ja, kven veit, sier Håkon Rustom og forærer oss alle prøvene han har med seg, både gull, sølv, kopar og dessuten eit grått steinslag som ingen har greid å analysere ennå.
– Det er så habbeleg hardt at det bit ikkje varme på det ein gong og mest ikkje smergelskive, fortel han.
Det er eit uhyggelig metall. Vi tenkjer på alle dei harde atomane som er i dette steinstykket og gruar oss for den dag da det kjem ein mann og sprengjer det sund.
– Det blir ikkje spøk, korkje for oss eller Rustom, sto det å lese i Dølabladet.
Håkon Rustom gravde og sprengte i 50 år og mistet aldri troen på at det er store forekomster av verdifulle metaller på Kvamsfjellet. Dessverre for ham kom det aldri så langt at noen tok sjansen på å sette i gang gruvedrift.