Etter at kobberverket på Røros kom i drift i 1646 ble det ganske raskt handelsforbindelser mellom gruvesamfunnet og Gudbrandsdalen. Dette førte til at det ble etablert ferdselsårer gjennom Rondane og disse ble kalt Rørosveger.
Det skal ha vært to slike veger som gikk opp fra Ringebu i retning Kvamsfjellet. En gikk om Skottesetra og en om Venabygda. Disse gikk sammen igjen, videre langs østsiden av Frya og Furusjøen, opp Glitterdalen over Rondehalsen, ned til Dørålseter, videre til Folldal og til Røros.
Det er deler av denne vegen som Kvamsfjellet Vel har skiltet som kulturminnesti fra Frybrua til Fryosen.
I en rapport til Norges Geografiske Oppmåling i 1920 skrev topograf og kaptein Torolf Øyen om denne Rørosvegen som gikk forbi Furusjøen.
– Vegen var i meget gamle dager brukt som ferdselsveg over til Folldalen, Nordre Østerdalen og Røros av folk fra bygdene i Gudbrandsdalen fra Ringebu og visstnok helt opp til Lom og Skjåk. De kløvet som regel mjøl over til Nord-Østerdalen og Røros og førte kobber og jernvarer og lignende tilbake.
Lokalhistoriker Ivar Kleiven ga blant annet ut en serie bøker om gammel bondekultur i ulike bygder i Gudbrandsdalen. Boka om Ringebu kom ut i 1928. Der skriver han om vegen forbi Furusjøen, her gjengitt i noe enklere språkdrakt enn det Kleiven brukte:
– Fra Ringebu var det ei ferdselsrute over fjellet til Østerdalen og der var det mye ferdsel, både sommer og vinter, både av folk fra Ringebu og fra Fron, Øyer og Gausdal. Ruta som ble brukt om sommeren gikk opp Venabygda og inn til Furusjøen. Her tok vegen opp langs Glitra og vestover inn til Rondvatnet, videre etter fjellryggen på vestsida av vannet ned til Dørålen, midt gjennom villeste Rondane! Oppe langs Glitra er det ennå ei slette, heller dokk, som var vanlig kvilested for de som var på veg til Røros. Men dette navnet har ikke kommet på kart over dalen ennå, skriver Kleiven.
Fra Dørålen dro ferdafolket videre om Folldal og til Røros.
Den sletta – eller dokka – som Kleiven omtaler i Glitterdalen, kan være samme sted som dagens rasteplass ved Tverrhaugen, uten at vi kan si det
Gruvedrifta på Røros og i Folldal
Den første gruvedriften på Røros begynte etter at Lorentz Lossius tok ut rettigheter til en forekomst av kobbermalm i Rauhåmmåren og startet drift på prøve. Han fant rike forekomster og etablerte året etter et nytt bergverk som ble til Røros Kobberverk som startet i 1646. Gjennom 333 år var dette et av Norges største bergverk. På det meste var 2.000 involvert i drifta.
Også i Folldal ble det gruvedrift da bonden Ole Husum i 1745 gikk en tur i skogen og oppdaget malm. Den første driftsperioden varte fra 1748 til 1878, men da ble både markedsforhold og transport så vanskelig at gruvedriften ble nedlagt. Tidlig på 1900-tallet startet ny virksomhet, gjennom årene med ulike eiere og drift i forskjellige gruver. Dette varte til 1993 da virksomheten i Tverrfjellet på Hjerkinn ble avviklet og det ble slutten på 245 års gruvehistorie.
Gruvedriften på Røros og senere i Folldal gjorde at det ble omfattende handelsvirksomhet der gudbrandsdøler fraktet korn og andre jordbruksprodukter over fjellet med hest. På lasset kunne det også være kjøtt og skinn, levende dyr og til og med salt fisk. På ferden tilbake hadde de med seg kobber og jern og også andre varer. Turene til Røros, der det var yrende liv med gruvedrift, stort marked og handel, ga nye impulser og sårt tiltrengte kontanter til bygdene i Gudbrandsdalen til langt ut på 1800-tallet.
God avsetning og gode penger
Ivar Kleiven skriver at når kobberverket kom i drift var det god avsetning på korn og mjøl og det var gode penger å få for denne varen. Og penger var det ikke mye av blant bøndene i Gudbrandsdalen på den tiden. Samhandelen med Røros var stor med mye ferdsel etter Rørosvegene.
Det vanlige var å laste ei tønne med korn i hestkløven. Var det en skikkelig hest, la de på såpass som 90 eller 108 kilo. På turen tilbake hadde de ofte med seg samme vekt med kobber som de fraktet til Kopperberget på Lillehammer. Betalingen for en slik frakt var en og halv riksdaler.
– Det var vanlig å kjøre kobber i kløv i bakfrakt og slik har det seg at fjellvegen gjennom Rondane fikk navnet Kobbervegen, eller Rørosvegen og Kobberberget på Lillehammer fikk navnet sitt fordi Rørosverket hadde lager der før kobber ble sendt videre med båt på Mjøsa, skriver Kleiven.
Kløvstig fra Fron
I årbok for Gudbrandsdalen forteller Johs Brandvol at kløvstigen fra Fronsbygdene gikk over fjellet og kom ned ved Musvolsetra og gikk derfra til Atndalen der det var en viktig mellomstasjon slik at folk og hester kunne få mat og husly.
Også Halfdan Haanshus skriver om gamle veger og tar med omtale av en veg som var mye brukt og som “gir ein glytt inn i næringslivet på den tid”.
– Vegen kjem fram ved Myllinga og går til Stormbua, han er oppvarda og vert i gamle dokument kalla Dølavegen. Frå Fryvollen og innover er han framleis einaste veg. Etter denne vegen gikk ferdsle som hekk i hop med hamning, veiding og fiske. Men attåt det var han mykje nytta når grjonvare var kløvja inn til Folldalsverket og Røros. Øvste delen av denne vegen vart au nytta av kvamværer og sørfrøning, skriver Haanshus.
Her kunne det gå over 50 kløvhester i samme følge når frøningene dro over fjellet med varene sine.
Stor aktivitet
Brandvol skriver at et sted som de krysset Atnaelva var der elva Stormyldingi kommer ned i nærheten av Straumbu.
Der var det buer og sødorpingene hadde fiskeredskap stående i elva. Det var også store gras-sletter med avling som ble lagret for å ha til hestene når beitet var dårlig. I noen år ble det samlet så mye at folk kunne overvintre i Atnadalen med krøtter.
Sødorpingene må ha regnet alt mellom Stormyldingi og grensa mot Dovre som sitt fiskeområdet. For ifølge Brandvol klaget de i 1743 til fogden fordi sør-frøningene hadde begynt å fiske der. Utover på 1700-tallet kom det mer bosetting nord i Atndalen. Det skjedde ikke uten konflikter med frøningene. Men selv om sør-frøninger og sødorpinger kranglet både om fisket og andre ting, stod de samlet mot dovringer, selværer og nybyggerne.
Etter hvert som det ble mindre ferdsel med kløv ble også sommertrafikken mindre. Da var det ikke lenger så stort behov for beite og frøningen var ikke lenger så interesserte i Atndalen. Buene ved Stormyldingi og Straumbua forfalt. Buene til Skoe og Hågå skal være de siste som var i bruk.
– I penvær var vel Røros- og Folldalsferdene ei oppleving og ei avveksling. Men i uvær seinhaustes måtte det gå på liv og helse laus. Ein kunne vente at det levde att sagn om slike turar, men det er det lite av. Dei einaste knytt til Atndalen er segnene om da Per Gynt trefte Bøygen og om da han fylgde ein drapsmann på veg til Røros, der det var fristad ei stutt tid rundt 1660. I lange perioder var det truleg frøningar i Atndalen ein stor del av sommaren. Bygging og vedlikehald av hus og fangsinnretningar, onning, jakt og fiske kravde ein stor arbeidsinnsats. Ein kan lure på korleis alt dette var organisert, men heller ikke om dette er det funne kjelder som fortel noko vidare, skriver Brandvol.
I Peer Gynts spor
Som nevnt tidligere har Ivar Kleiven omtalt Rørosdokka som en kvileplass i Glitterdalen langs den Rørosvegen som gikk mot Rondvatnet og Dørålen.
Langs kløvstigen som frøningene brukte fra Sødorp over til Fryvollen og videre mot Atndalen, ligger det også en kvileplass som kalles Rørosdokka.
I boka “Rondane. Årbok for 1960” utgitt av Den norske turistforening, skriver Paal Kleiven om en tur i Peer Gynts fotefar. Fra Fryvollen tok han fatt på det gamle råket Rørosvegen – eller Dølavegen – som har ligget der fra “alders tid”.
Den går forbi Eldåkampen, Vulutjønna til Musvolseter, Straumbua og strakeste vegen til Alvdal og Røros.
– Straks oppi lia møter vi dei fyrste raude T-ane på granlegger og steinnabbar. Dei fortel den framande at nå er han på rett kjøl. Annleis med oss bygdakarar. For oss er kvar stein og stubb ein gamal kjenning. Øverst oppe i li-kanten, der dei siste fjellbjørkene klorer seg fast i trass mot vind og vær, kjem vi inn på ei langstrakt fin grasdokk. Det er Rørosdokka. Her var vanleg kvilestad for sødorpingaene når dei for til Røros, skriver Kleiven.
Sommerveg og vinterveg
Kløvvegene over fjellet var sommerveger. Vintervegene ble lagt andre steder og frakten gikk med hest og slede. Da var det også mulig å få med seg større lass enn med kløv.
Utover på 1800-tallet var vintervegen over Venabygdsfjellet den mest brukte ferdselsvegen mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen. På denne tiden ble det også mindre bruk av kløv og mer bruk av sledetransport. Denne vegen kom trolig i bruk på den tida gruvedriften på Røros og i Folldal startet.
Ivar Kleiven skriver at ferden over fjellet kunne være farlig.
– Ei uværskule oppå Venabygdsfjeille ein vinterdag er itte til å spøke med. Det var nok meir enn ein som var på Røros-ferd eller Folldalsferd, eller på hemferd, som heldt på å gjæra siste ferda si i ei styggværskule.
Vegen over Venabygdsfjellet gikk forbi Holtesætra som også ble kalt Helvete.
Her kvilte ferdafolket og overnatta om nødvendig. Sætra utviklet seg til å bli ei fjellstue med fastboende folk.
– Sætra var i privat eie, men fjellstuedrifta kastet neppe av seg så mye at det ga grunnlag for store private investeringer, skriver Oddvar Hagen i boka “Fra råk til riksvei” som kom ut i 1976.
Sikret trafikken
For å sikre brukbare forhold ved fjellstua, og for å sikre en trygg trafikk over fjellet, ble det diskusjon i et felles formannskapsmøte for Øyer og Ringebu i
1854. De ville bidra til at det ble bygd et større våningshus og stall med 12-15 rom og at veien skulle gjøres bedre og merkes bedre.
I 1864 tok Ringebu og Sollia initiativ til enda flere tiltak for å sikre ferdselen over Venabygdsfjellet. I søknaden til Amtet opplyses det om en sterkt økende trafikk. En noenlunde pålitelig registrering, gjort av en “paa fjeldet bosatt mand”, viser at det vinteren 1856 passerte over 1.000 hester med lass. Tre år senere var antall nesten like stort.
Det er fortalt at det kunne gå livlig for seg på fjellstua når det samlet seg 15-20 hesteskysser med kjørekarer som også kunne bli værfaste noen dager.
– Det ble vel både kortspill og drikkelag og det som verre var. Om det er dette som ga stedet navnet Helvete skal være usagt. Det er fortalt at presten Hall syntes dårlig om navnet og forandret det til Holtesæther, skriver Oddvar Hagen.
Siste turen
Etter at det var stor trafikk over Venabygdsfjellet i 1850 og 1860-årene avtok vintertrafikken over fjellet etter hvert. Omkring 1880 var det slutt. Etter at Rørosbanen kom i drift og åpnet etappevis i årene fra 1862 til 1877 var det ikke lenger bruk for vintervegen.
Halfdan Haanshus mener at den siste kløvtransporten gikk i 1842 og at Kristian Hågå var med på denne turen.
I siste halvdel av 1800-tallet ble kløvstigen mye brukt av folk som gikk til Østerdalen for å få seg arbeid eller fra Østerdalen til Gudbrandsdalen i samme ærend.
Holder liv i tradisjonene
Nå er det Fron Lasskjørarlag som holder den gamle tradisjonen i hevd. Hvert år kjører de fra Vinstra til Rørosmarnan. Turen på 33 mil og tar 10 dager. Så langt som mulig går ferden langs den gamle ferdavegen opp Sødorp mot Venabygdsfjellet og videre mot Røros.
Morten Sandbakken er oppvokst på Sulseter Fjellstue, har drevet med hest hele livet og hørte ofte at bestemora snakket om Rørosråket.
På Sulseter har det vært ridning siden 1972 og Morten og kona Kari tok over rideskolen i 1986.
Etter hvert som virksomheten ble utviklet, startet de også fedrift med hester inn i Vuludalen.
– Vi skulle egentlig bare hjelpe Sødorp og Kvam Hesteavlslag med å drive kjøttfe inn i Vuludalen fordi det var vanskelig å jage så mange dyr. Så begynte vi også å ha med oss noen gjester, forteller Morten Sandbakken.
Rundt leirbålet på en av disse turene begynte han, Ole Anton Stø og Øyvind Skuterud å snakke om den gamle ferdselsvegen til Røros og mulighetene for å kjøre dit med hest.
– Vi visste om Røros-vadet mot Kvarvet og at den gamle ferdselen gikk dit. Så fikk vi vite at nedenfor Holsætra på Østkjølen heter det Kvila, der lasskjørerne stoppet. Og videre at det var en overgang over Frya nedenfor Holsætra til Myregardene og videre til Bergstulen, forteller Sandbakken.
I 2007 dro karene avgårde med tre hester på den første Rørosturen, da under navnet Sødorp Lasskjørarlag. De var ikke uten videre velkomne til å kjøre inn på Rørosmartn selv om det ordnet seg til slutt.
Første offisielle tur
I årene etterpå kjørte de turer inn i Østerdalen. Med mer kunnskap og mer kjennskap til den gamle kjøreruten, startet de den første offisielle turen til Røros i 2013 som Fron Lasskjørarlag. Siden har turene gått hvert år, med unntak av to år med pandemi.
Etter hvert er det blitt mange som ønsker å være med, men på grunn av at turen er både lang og krevende, har de satt en grense på 8-9 hester.
– Vi kjører med to personer på hvert lass. Vi er lasskjørere og driver ikke med persontransport. Vi har også hatt med oss byggmjøl fra den gamle mølla til Trygve Kongsli. Dette selger vi på Rørosmartnan som en kuriositet sammen med den gamle oppskrifta på byggmjølsgraut, forteller Sandbakken.
Planen er at Rørosferdene skal fortsette i årene framover i hovedsak etter den gamle ruta som går slik:
Sødorp-Resset-Kvarvet-Segelstadsetra-Østkjølvegen-Spidsbergseter- Venabygdsfjellet- Brænd gard i Atna – Atnadalen – Fallet via baksida i Folldal til Einund – Sivildalen – Auma – Vesleåsen på Tynset – Vingelen – Os og Røros.
Mange ferdselsveger
På 1960-tallet skrev Edvard Løchen en artikkel i årboken for Den norske Turistforeningen. Han tok for seg mange ferdselsårer og veger gjennom Rondane, men slo fast at det ville bli alt for mye å nevne alle Rørosvegene og andre gammelveger som har gått på kryss og tvers i Rondane.
– Stort ruver de på kartene, og gammeltidens storferdselsveier var de da også, selv om kløvgampen nødig innlot seg på noe så lettsindig som å dra en kjerre etter seg. Men prøv å gå dem i dag. Gamle folk vet ennå av dem, men også de husker dem mest som de var, ja slik som kartene jo gjør det. Men der ute i den egentlige virkeligheten er veien helst som gjengangeren som både er og ikke er. Best som du ser den aller tydeligst, er den med ett som sunket i berg eller slukt av grådig myr, skrev Løchen.
Jakthistorier fra Rørosdokka
Kløvstigen som frøningene brukte gikk forbi en plass som ble kalt Rørosdokka som var brukt som kvileplass. Til dette stedet knytter seg seg noen frodige jakthistorier.
I årbok for Gudbransdalen i 1948 omtales Jehans Tostinson. Han bodde øverst i Sødorp.
– Han grov seg ned øvst uppi bygden og rudde seg ein flekk såpass at han kunne fø ei ku, som det heter i årboka.
Han var en storskytter og jeger og livberget seg for det meste med det han tok hjem fra fjellet. På den tida var bjørnen så pågående at den kom inn på setrene og slo inn fjøsdørene. For å hindre at bamsen gjorde innhogg i buskapen på denne måten, slo de tett med jernspiker gjennom fjøsdørene så det skulle svi på labbene når han ville inn.
En gang senhøstes kom Jehans fra Atnadalen. Da han var i Rørosdokka var det sent på ettermiddagen og han satte seg for å kvile. Etter ei stund fikk han se ryggen på et rødbrunt dyr som viste seg å være en stor bjørn. Det var bare kort avstand mellom dem da bjørnen kom og Jehans skjøt. Bjørnen falt overende, men spratt opp igjen. Den kom mot Jehans så blodspruten stod og var så tett på at Jehans kunne se langt ned i halsen på den.
Han kunne ikke annet enn å forsvare seg med børsa. Men den slo bjørnen ut av hendene hans så den spratt bortover marka. Deretter slo den Jehans i svime.
Da han våknet igjen under en bergepall var bjørnen borte, men Jehans våget seg ikke ut før dagen etterpå.
Bjørnen ble ikke funnet før året etter da ei budeie fant beingrinda ved en stor stein nede ved Frya. Den steinen ble for ettertiden kalt Bjønnsteinen.
Jehans kom unna med “ei rispe fra hårgarn” og nedover halsen, så grovt som “eit pennskaft”
– E skulle vore kvitt dessa rispun, hadde e hatt børsa mi eige. Døm plea itte ville ha meir døm som har fått utur henna, skal Jehans han sagt da han senere fortalte om denne hendelsen.
I årbok for Gudbrandsdalen i 1949 forteller Halfdan Haanshus om storskyttere fra Nord-Fron, deriblant Tosten Hansson Byre som var født på Øvre Byre i 1816. Han var gardbruker, men det frie livet i skog og fjell var mer fristende enn gardsbruket.
På denne tida var ulven ei stor plage i Frylia og Eldålia og drepte både hester, kalver og storfe. Men det er fortalt at det var Torsten som gjorde slutt på ulveplagene da han fant to dyr og en okse som var revet ihjel i nærheten av Rørosdokka. Han forstod at ulven ikke kunne flytte så store dyr og var sikker på at ulvehiet ikke var langt unna. Da han fant det, ventet han til han fikk skutt ulveparet. Deretter tok han ungene med seg hjem til Byre og fødde dem opp før han solgte dem. En ble solgt til presten Galschjøtt og en til styreren på Espedalsverket, en engelskmann med navnet Mr.Forbes. Forbes hadde ulven fastbundet til veggen på verket og når det var snøvær gikk ulven fram og tilbake slik at det var hardtrakket foran huset.
Etter at Tosten hadde gjort kål på ulvene i Frylia, heter det at ulven gjorde ikke mer skade på bufeet i Sødorp.