Fangstgropa har en veldig tydelig rektangulær form. Det er steinheller under torva nede i gropa, og stein i bunnen. Den er ikke aldersbestemt, men vi antar at gropene ble brukt i yngre jernalder og middelalder i perioden fra år 500 til 1500. Det er rein som helst ble fangstet i gropene her ved Hovdepiggen.
Gode løsmasser var viktig for å få gropene trange og dype nok slik at elg og rein ikke kunne komme seg opp igjen og dermed ble lett å avlive. Løsmasse ble gravd ut av gropa og kastet opp på sidene slik at det ble en voll. I dag er fangstgropene mindre dype og tydelige enn da de var i bruk, fordi de har sunket og rast litt sammen. Innvendig hadde gropene en kasse av treverk eller stein, som sørget for at dyret ikke kunne sparke fra og komme seg opp. Da fangsten foregikk ble fangstgropene tildekket av trespiler og annen vegetasjon, slik at fella ikke var synlig for reinen eller elgen.
I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 heter det at når nye fangstanlegg skulle lages, skulle de ligge så langt fra hverandre at det ikke var mulig å høre et øksehogg.
De fleste fangstgropene som er undersøkt og aldersbestemte i Norge er bygd i perioden fra Kristi fødsel og fram til 1350, men fangstgroper var i bruk inn på 1700-tallet.
De fleste fangstgropene er påvist på Østlandet og i Trøndelag, oftest i dyretrekk der naturlige hindringer i kombinasjon med ledegjerder gjorde jakten effektiv. Det forekommer at fangstgropene ligger enkeltvis, men det er sjelden. Et fangstanlegg kunne omfatte flere hundre groper og strekke seg over mange kilometer.
Allerede på 1500-tallet forsøkte myndighetene å stoppe denne typen fangst, blant annet fordi elgstammen ble kraftig redusert og ble ansett som truet. Alle former for fangstgroper ble forbudt i årene 1863-1899.
