Skal du på Kvamsfjellet, må du gjennom Slettenkrysset. Der drev bestefar min, Christian,  handel i gammelbua før han bygde nybutikken rett før krigen. Og i hovedbygningen, der jeg vokste opp, var det bakeri i kjelleren, kafé i første etasje og selskapslokaler og rom til leie i andre etasje. Onkel Ola styrte butikken da jeg var guttunge.

Om sommeren var jeg ofte med onkel Ola og kjørte ut varer. Det var grinder overalt og jeg ble pent nødt til å utvikle en rask teknikk. Like før vi nærmet oss ei grind åpnet jeg bildøra, jumpet ut, fremdeles i fart, fikk av hempa, skjøv opp grinda, slapp gjennom onkel Ola i Opeln, han kjøpte alltid store Opler, dytta grinda tilbake, klempe på hempa og satte på sprang slik at jeg nådde igjen bilen og fikk opp bildøra og heiv meg inn uten at onkel Ola trengte å stoppe, men tvert imot kunne gire opp i andre. Det mest eksotiske vi gjorde, var å frakte varer til Oslofolket inne på hyttene på Tjønnsætra, Haugsetra, Hovde og Furusjøen. -Han er skipsreder, og han som bor der er høgsterettsadvokat og han i den hytta er grosserer og han i storhytta er pelshandler, forklarte onkel Ola. Da vi kom fram til de beskrevne hytteeierne ble jeg alltid forundret over at de voksne gikk i slitne, gamle klær, hullete kunne de også være, og de luktet heller ikke alltid like godt. -Døm syns det er godt å slappe av frå bylivet på hyttom sine, forklarte onkel Ola, akkurat som den utlegningen fikk en tiåring til å forstå bedre hvorfor de ikke var kledd slik jeg hadde sett på kino at rike byfolk gikk dresset opp.

Nå går jeg sjøl slik, uvørent, i gammelslitte klær, når jeg på hytta mi, i samme traktene som jeg har noen av de fineste sommerminnene frå. Hans, eller Titit, som vi kalte han, var på Haugsetra store deler av sommeren sammen med foreldrene sine. Av og til fikk jeg bli med mjølkebilen opp og besøke Titit. Han hadde jevngamle venner i byfolkhyttene. De hadde finere klær enn oss. Og flotte leiker som vi fikk lov til å bruke sammen med dem. Vi forstod nesten alltid hva vi sa til hverandre, for de lærte raskt de vanskeligste ordene våre: Rauost, stuttbukse, kvæelssjingle,  rasbæill, skinnvengje, krykkjyr, førkjefille.  En kar kalte vi en kropp, en kvinne for et menneske. Mor hans Titit var snill. Ragnhild serverer nå kveitkaku med rauost til alle som kommer til himmelen. Forleden forlot også mannen hennes, Stor-Hans, jordelivet. Men minnene om dem lever, her jeg går på ski forbi Skreddarstuggusetra.