Jeg rusler over Varden og ser ned på Rondablikk. Mens Svend-Erik Krogh drev hotellet, stakk jeg ofte innom og fant hr. Direktøren nesten alltid på kontoret med åpen dør. Entusiastisk, interessert og humørfylt. Vi tok oss alltid tid til å prøve et par-tre av militærhattene, som Krogh hadde skaffet seg en merkverdig stor samling av.

I 25 år drev Krogh hotellet, før han og partner Kai Thorkildsen solgte i 2008. Kjøper var firmaet Montebello AS, med Terje Rustand i spissen. Krogh skulle fortsette et års tid. -Jeg skal ta vare på alle de gamle kundene og alle de gamle turoperatørene og alle de som jeg har blitt kjent med i disse 25 årene, mens Terje Rustand skal gå ut på andre markeder og skaffe nye kunder, uttalte Krogh til NRK Oppland.

Det høres bra ut, tenkte jeg den gang.

Ikke så lang tid etter at den nye eieren hadde overtatt, begynte ryktene å få travle bein å løpe på. Om bare en tiendedel var sant, så framtida mørk ut for Rondablikk.

Men i juli 2010 ble det kjent at Rustand også hadde kjøpt Ranten Hotell i Nesbyen i Hallingdal og skiheisen. Kjøper var Rondablikk Eiendom AS, som var eid hundre prosent av Rustand.

Da sa han til avisa Hallingdølen: -Eg har kjøpt Rondablikk og Ranten fordi eg trur at hotell med ro og fred med gode moglegheiter for turgåing vil få sin renessanse. Eg trur rett og slett at denne typen hotell vil få eit comeback når generasjonen som har vokse opp med alpinski og tut og køyr, vil tilbake til fredelegare stader.

Det hørtes ut som om Rustand, som hadde vært involvert i appelsindyrking i det sørlige Afrika og investment her og der, samt kommunikasjon, rådgivning og  markedsstrategier og diverse andre formål i sine mange selskaper hadde utviklet en strategi for langsiktig drift av høgfjellshoteller.

Men bare ni måneder senere sprakk nyheten om at Rustand skulle bygge Rondablikk Høyfjellshotell om til leiligheter. -Hotellet har alltid tapt penger om vinteren. Jeg har tapt seks millioner på tre år. Et sted går grensen. Uten smarte løsninger, må Rondablikk kun bli et sommerhotell”, sa Rustand til GD.

Jeg minnes hvordan Svend-Erik Krogh fire år tidligere fyrte løs på hotelleiere som seksjonerte: -Dette representerer slutten. De som gjør dette, vil helt klart ødelegge hotellene sine. Hvem vil dessuten kjøpe seg leiligheter i gamle hotellganger? Sjansen for at disse hotellene ender opp som stillestående spøkelsesskip på fjellet er absolutt til stede. Hvem skal drive restaurant, hvem skal drifte svømmebasseng, hvem skal sørge for at standarden holdes i hevd og at vedlikeholdet blir gjort etter at det har gått noen år, spurte Krogh.

Jeg kikker på skulpturen Krogh fikk satt opp, Svein-Tore Kleppans gjengivelse av Peer Gynt som rir reinsbukken over Gjendineggen, og tenker på bestemor Oline. Da bestefar Anton brått døde i 1920-årene, satt hun igjen med et dusin unger - og gjeld. Hun eide en brei teig som Bjarne Weikle kjøpte og bygde hotell på, sønnen Ola bygde ut, Krogh & co bygde ytterligere ut og solgte tomter av samme teig og det rakk sannelig også Terje Rustand før konkursen var et faktum.

Nå nøddrives visstnok hotellet av Sparebank1 Gudbrandsdal. Det lukter noe ubestemmelig fra hotellkjøkkenet. Enkelte dager strømmet lukten av den midtgudbrandsdalske tradisjonskosten kålsuppe ut gjennom kjøkkenvinduene på Rondablikk. Det var i Jan Erik Liens kokkedager. Far min døde lykkelig etter å ha feiret 80-årsdag på hotellet med et durabelig kålskott og salt og ferskt kjøtt og lefse og poteter tilberedt av kokk Lien.

Kokken ble verken rik eller fattig i sin tid på Rondablikk. Men i forbindelse med Lillehammer-OL bygget han opp en verdifull pins-samling, som han etterpå auksjonerte bort til inntekt for kreftsaken. Jeg går ned bakken mot Rustugusetra. Tenk om det hadde gått an å klone kokk Lien med Målfrid og Helge og satt dem til å bestyre Nye Rondablikk…